Barna er taperne

Hvert år går om lag 12 000 par fra hverandre, og nesten 60 % av disse har barn. De fleste av disse blir enig om samvær med felles barn, men noen klarer ikke å bli enige. Konfliktene kan gå over år etter at skilsmissen er et faktum. Det er disse tilfellene som gir oss politikere et dilemma, når vi skal sikre barnas beste i barneloven.
Når mor og far enten ikke betaler bidrag eller saboterer samværet, er det barnet som straffes og blir den store taperen. Vi er opptatt av at barn har rett til å ha god kontakt med både mor og far etter et samlivsbrudd. Når barna plasseres i ”krigsonen” mellom foreldrene, er det vår oppgave å sikre at barna for en trygg oppvekst. Samtidig som bl.a. samvær gjennomføres. Vårt dilemma er hvilke sanksjonsmuligheter har vi? Skal barna tvangshentes til samvær? Skal vi se på denne ”krigssonen” foreldrene setter barna i som omsorgssvikt, og la barnevernet ta hånd om ungene til foreldrene igjen er i stand til å være foreldre? Skal vi si at dette kan vi ikke gjøre noe med, og folk får ordne opp selv? Men ved å tillate at det saboteres eller at domsavsigelser blir tatt til følge, undergraver vi barneloven – fordi slik oppførsel ikke vil få konsekvenser for de voksne. Men vi vet at barna er taperne. Har du noen forslag på hvordan vi skal sikre ungene i en slik situasjon?