tirsdag 15. november 2011

Likestilling eller familie?


Er det slik at familiepolitikk og likestillingspolitikk står i et motsetningsforhold? Enkelte politikere gir et inntrykk av at likestillingen mellom kvinner og menn er en trussel for familiepolitikken.

Spørsmålet går igjen oftere og oftere nå om dagen. Etter at Høyresiden siden i fjor gjorde det til sitt varemerke å angripe fedres rettigheter når det gjelder omsorg for barn, ser vi stadig nye angrep på den likestillingen vi til nå har oppnådd.

Karin Stoltenberg var tidlig på syttitallet ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet. Hun forteller i boka ”Bråk” av Ingunn Yssen og Marie Simonsen (Aschehoug 2010) - sitat:

Inger Louse Valle [forbrukerminister] kom til meg og sa at du skal lage en familiepolitikk. ”Hva er det?” spurte jeg, som knapt hadde hørt ordet før. ”Det vet jeg ikke, men vi trenger det,” var hennes svar.

Etter hvert som arbeidet med å skape en ny familiepolitikk skred fram, ble det hele klarere og klarere:

Et viktig utgangspunkt var å gjøre det lettere for foreldre med små barn å forene yrkesaktivitet utenfor hjemmet med barneomsorg og familieliv. De to viktigste elementene var barnehager og småbarnforeldres rettigheter i arbeidslivet. Arbeidslivet måtte tilpasse seg barnefamiliens behov, ikke bare omvendt. Sitat slutt.

Høyres korstog mot fedrerollen har legitimert de konservative kreftene i samfunnet, de som vil tilbake til femtitallets kjønnsrollemønster med mor hjemme med kjøkkenforkle, og far på arbeid. Jeg registrerer en en politisk dreining mot konservative kjønnsrollemønstre i den offentlige debatten. Et markant skille har manifestert seg etter at Høyre valgte å gå imot fedrekvoten i foreldrepermisjonen. Sterke krefter vil dra oss tilbake i tid.

KrF og Venstre har plutselig blitt veldig utydelige i debatten om fedrerollen. Er det noen som hører Venstre snakke om tredeling av foreldrepermisjonen – slik de faktisk går inn for? KrF har også vært for tredeling, selv om det var en annen innretning. Uansett ligger de lavt, langt under radaren i likestillingsdebatten.

Etter min mening står ikke familiepolitikk og likestillingspolitikk mot hverandre, slik enkelte borgerlige politikere forsøker å fremstille det. Politikkområdene henger sammen og støtter hverandre.

I likestilte land har de likere inntekt, mindre arbeidsledighet, mindre forskjeller og en høyere fødselsrate. Derfor må likestilling fortsatt stå høyt på den politiske agendaen, uansett hvor mye høyresiden stritter imot.

mandag 30. mai 2011

Hurra for pappa!

I dag har fedre grunn til i feire: i dag får nemlig pappa to uker ekstra med pappapermisjon. Det betyr at den rødgrønne regjeringen har økt permisjonen forbeholdt far fra 5 til 12 uker. Og at norsk mødre og fedre kan ta opp til 57 uker permisjon for å være sammen med sitt barn. Til sammenligning har USA 12 uker, Canada 17 uker og Tyskland 14 uker.

Ordningen med en fastsatt pappaperm har gjort Norge mer likestilt. Antall fedre som har tatt ut pappapermisjon har økt fra 900 til 40 000. Derfor er det dårlig politikk å fjerne fedrekvoten fra fødselspermisjonen, slik Høyre nå går inn for. De kaller det å fjerne fedrekvoten for større valgfrihet. Valgfrihet for hvem? Er det større valgfrihet at pappa tvinges på jobb fordi arbeidsgivere forventer at det er slik det skal være?

I Danmark har antallet fedre som tar permisjon gått ned etter at de fjernet fedrekvoten i 2002. Danske fedre tar i snitt en langt mindre andel av foreldrepermisjonen enn svenske, norske, finske og islandske menn. En slik utvikling ønsker Høyre tydeligvis også i Norge.

Fremdeles har vi en vei å gå før vi kan si at vi har likestilling i Norge, men én ting har i alle fall blitt bedre. Pappaer er mye mer sammen med barna sine. Stadig flere fedre tar ut mer pappaperm. I dag vedtar vi at pappa får 12 ukers pappapermisjon. For fremtiden vil vi sikre han enda mer tid med barnet.

mandag 2. mai 2011

Hurra for barnehagen!

Tallenes tale viser at svært mange foreldre bruker barnehage, og at de færreste velger dagmamma eller praktikant. Det er heller ikke mange barn som passes av slektninger.

Ser vi bakover i tid, blir vi minnet om hvilken enorm betydning barnehagens inntog har hatt for foreldre og barn: I 1950 var det 162 barnehager i Norge, dette ga barnehageplasser til 1,1 prosent av alle barn under opplæringspliktig alder. I 1975 var det barnehageplasser til 3 prosent av antall barn under skolepliktig alder, og mange av barnehagetilbudene var korttidstilbud (fire timer per dag).

I kjølvannet av KrF sitt forslag om øke kontanstøtten, viser tallene at dagens foreldre foretrekker barnehagen: I dag passes i hovedsak 79 prosent av barn i kontantstøttealder (1-2 år) i barnehage, og hele 96 prosent av barn i alderen 3-5 år. Ser vi på aldersgruppen 1-5 år under ett, deltar 90 prosent av barna i barnehage, mens 9 prosent passes i hovedsak av mor, far eller andre i husholdningen.

Fra å være et tilbud til de få er barnehagen i ferd med å bli et pedagogisk tilbud til de fleste barn i alderen ett til og med fem år. Barnehagens betydning for barns utvikling og oppvekst er dokumentert gjennom både internasjonal og norsk forskning. Det kanskje mest viktigste funnet i undersøkelsen til SSB, er at de aller fleste foreldrene virker fornøyd med barnehagen. En kan derfor spørre seg om hvem kontantstøtteforkjemperne er mest opptatt av, kontantstøtten som prinsipp eller barna.

torsdag 28. april 2011

Krever informasjon om voldtektsrisiko

Oversikter over hvor risikoen for voldtekt er høy bør publiseres på samme måte som oversikter over hvor man risikerer lommetyver og ran. Dagbladet skrev i går om en ny serie av voldtekter mot norske kvinner i Syden. Hittil i år skal i underkant av ti kvinner ha blitt voldtatt i utlandet.

Nest etter drap er voldtekt det grusomste man kan utsettes for. Derfor mener vi at reiseselskapene bør forplikte seg til å gi informasjon om forekomster av voldtekter på reisemålene de selger. Slik får foreldrene til unge jenter og kvinner en mulighet til å velge vekk disse stedene til fordel for sikrere steder å reise til.

Lokale myndigheter bør tvinges til å endre holdninger. Vi som kunder kan da bruke forbrukermakta vår å velge vekk disse stedene. Om unge skandinaviske jenter slutter å reise til disse stedene taper de økonomisk. Jeg tror dette vil gjøre at de rydder opp. Vi må klart og tydelig signalisere at slike holdninger tolererer vi ikke.

Saken på trykk i Dagbladet 28.4.2011

tirsdag 12. april 2011

Lavere lønn med Høyre

Høyre påstår at konkurranseutsetting gir høyere lønn for kvinner. Det er en ren bløff. Kvinner vil faktisk tjene langt mindre med Høyres forslag. Eksempler viser at når kommuner privatiserer helsetjenestene får kvinnene dårligere lønn, pensjonsvilkår og overtidsbetaling.

Høyres forslag om kompetansepott for å utligne lønnsforskjeller, vil i realiteten skape større forskjeller. Det samme vil Høyres kampsak om å legge fedrekvoten død. Men en ting er sikkert. Høyres forslag om å fjerne formuesskatten nytter ikke når du vet at de som tjener på det er menn. Eller å fjerne pappakvoten, når du vet at det vil få kvinner til å marsjere tilbake til kjøkkenbenken. Dette er Høyres likestillingspolitikk. Den fører til alt annet enn likestilling.

Jeg fikk i dag spørsmålet ”Hvorfor har ikke AP klart å løse likelønnsproblemet når de har sittet i regjering så lenge”? Mitt svar er kanskje kjedelig, men sant – det tar tid, prioritering og flere tiltak. Således er stortingsmeldingen om likelønn som debatteres i dag er et viktig skritt på veien.

fredag 25. mars 2011

Det må en trangsynt mann til……

Det er med forbauselse jeg følger debatten om spillefilmkonsulent Nikolaj Frobenius sine uttalelser i forbindelse med filmen PAX. Det må en trangsynt mann til for å konkludere med at årsaken til lave besøkstall, skyldes at filmen har kvinnelig regissør. Snakk om tullprat!!!

Hvis Frobenius teori skulle være riktig, så ville det bety at alle mannlige regissører har kassasuksesser med sine filmer. Og så er jo ikke tilfelle. I tillegg er det mange kvinnelige regissører som har hatt filmsuksesser. Hadde man kunnet forutse hva som slår ann, så hadde det vært fulle hus på alle kinoer på alle norske filmer. Men heldigvis for filmkunsten og for publikum, så tør norske filmskapere mye mer enn å gå den ”sikre” veien. Egentlig bør dagens filmskapere eksprimentere enda mer. Vi burde ha flere filmer som ikke ble ”kassasuksesser”, for det er bare slik norsk film kan bli bedre. Samtidig som at mangfoldet sikres.

Jeg regner med at sjefen for filminstituttet tar en runde i eget hus etter denne debatten, og forsikrer seg om at slike umoderne holdninger ikke får gjeninnta veggene i Norsk Filminstitutt.

lørdag 19. mars 2011

Ørjasæters hemsko

Kommentatoren Elin Ørjasæther klarer i løpet av noen svært få setninger i dagens utgave av Aftenposten å rive grunnmuren i det norske samfunnet: høy sysselsetting blant kvinner i arbeidslivet. Justisministeren og barne- og likestillingsministeren er i foreldrepermisjon. Tre statssekretærer har hatt eller skal gå ut i permisjon. Dette er ifølge Ørjasæther et problem: " Det bør være en selvfølge for en statsråd eller en gravid statssekretær å tilby seg å gå av". Det er ikke bra for landet eller for regjeringen. Regjeringen blir svak.

Snakk om å gå baklengs inn i framtida. Hovedårsaken til at vi har så høyt velferdsnivå i dag er at så mange kvinner er i jobb og bidrar til fellesskapet. Mange land valfarter til Norge for å se hvordan de kan kopiere den norske suksessen. Forutsetningen er enkel: sjenerøse foreldepermisjonsordninger for mor og far, samt massiv barnehageutbygging. Det gjør det mulig å kombinere arbeid og familie.

Statsminister Jens Stoltenberg har uttalt at det at hans statsråder går ut i foreldrepermisjon, gjør de dyktigere i å utføre sine jobber. Svaret til Ørjasæter er at dette er kvalmende politisk korrekt. Det er vel heller Ørjasæters holdninger som er kvalmende her. Hun er en sentral kommentator fra næringslivet med hodejeger-bakgrunn. Hennes holdning legitimerer et syn som sier at gravide kvinner og foreldre som tar ut permisjon er en lite attraktiv arbeidskraft. Hun legitimerer at det er helt ok å rangere arbeidskraften: de som velger å få barn og de som ikke velger å få barn. Dette er gammelddagse, fordummende og rett og slett lite gjennomtenkte holdninger. Men dette blir alvor når vi vet at diskriminering av gravide eller foreldre på arbeidsplassen, som vil ta ut foreldrepermisjon, er en alvorlig utfordring som vi jobber hardt for å bekjempe.

Likestilling blir med andre ord en hemsko i Ørjasæters verden, det som er Norges suksess formel sammenlignet med mange andre land. Det sier noe om Ørjasæters holdninger.

onsdag 9. februar 2011

Ønsker en boklov

Konkurransen på det norske bokmarkedet reguleres i dag av Bokavtalen, en frivillig og tidsbegrenset avtale mellom Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen. Avtalen skal bevare mangfoldet og sikre utvikling av norsk språk og litteratur. Gjennom avtalen kan forlagene blant annet bestemme fastpris på bøkene de gir ut, et virkemiddel som skal gjøre det lønnsomt å utgi smalere litteratur.

Bokavtalen er en av bærebjelkene i norsk kulturpolitikk, men en boklov vil sikre mer stabilitet og forutsigbarhet for bransjen. For at de store forlagene ikke skal bli for mektige, mener jeg at vi bør se på mulighetene for å regulere bokmarkedet.

Slik det er nå, fornyes bokavtalen hvert fjerde år. Innfører man en boklov, slipper man å bekymre seg for skiftende politiske vurderinger. En av de store svakhetene med bokavtalen er at det med jevne mellomrom såes tvil om hvorvidt det er reell konkurranse på det norske bokmarkedet.

Les mer om denne saken på db.no.

tirsdag 1. februar 2011

Finn deg en mann!

Hvem kunne tenke seg å tilby en mann en deltidsstilling? Ingen. Men det er helt greit å tilby ei nyutdanna hjelpepleier og jordmor kun deltidsstilling. Hun skal jo likevel gifte seg og bli forsørga av mannen sin.

Hvorfor ikke bare være ærlig og si fra til jentene når de velger helsefag; Sørg for å finn deg en partner som kan forsørge deg.

Ufrivillig deltid tvinger kvinner til fremdeles å være forsørget av sine menn. Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret sitter godt planta i helseadministratorer i både kommuner og stat.

Mange kvinner blir behandlet som annenrangs arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet. I helse– og omsorgssektoren kombineres deltid med ekstravakter. Hotel og restaurant har 0-stillinger og ringevakter. Arbeidsforholdet anses å være avsluttet når de avtalte vaktene eller arbeidet er utført. I praksis betyr det null oppsigelsestid. Slik praksis gir usikker og uoversiktlig arbeidssituasjon, med tilfeldig arbeidstid og inntekt. Når høyresida nå i tillegg igjen vil svekke oppsigelsesvernet og ha flere midlertidig ansatte, vil dette aller først ramme kvinner. Dette er et likestillingsfiendtlig forslag.

Det har aldri vært høyresida som har bidratt til å fremme likestilling i Norge. Og det ser heller ikke ut til at de ønsker å være i førersetet fremover.

Statusen som verdensmestre i likestilling har blitt ei sovepute.

Virkeligheten viser nemlig ingen verdensmestertakter:
Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Kvinner tjener mindre enn menn, selv om de har like høy utdanning. 80 prosent av alle som jobber deltid er kvinner. Og mens 8 av 10 småbarnsmødre jobber deltid, jobber småbarnsfedre mer enn noen andre.

Når alle familier i dag tar de samme valgene på for deling av arbeidsoppgavene dreier det seg ikke om valgfrihet, men om sterke kjønnsrollemønstre. Før vi innser det siste, oppnår vi aldri full likestilling.