Siv og hennes menn.

Siv Jensen brukte sin landsmøtetale til å hylle sin oldemor kvinnesaksforkjemperen Betsy Kjeldsberg. En hyllest som er særdeles fortjent. Betsy Kjeldsberg var en av pionerene i norsk kvinnebevegelse. I en tid det ikke var adgang for jenter på vidergående skole, slo hun seg sammen med fem andre jenter og tok privat artumkurs. I 1910 ble hun ansatt som Norges første kvinnelig fabrikkinspektør. Hun ble også en sentral venstrepolitiker og var første kvinne i partiets sentralstyre. Men hennes innsats for kvinnekampen kjennetegnes ikke med hva hun som individ oppnådde, men med hva hun gjorde kollektivt for å sikre alle kvinner muligheter og rettigheter blant annet som en av initiativtakerne til Norsk Kvinnesaksforening og Norske Kvinners Najonalråd. Her står hun i sterk kontrast til sitt oldebarn som tror likestilling er noe som kommer av seg selv. Fremskrittspartiet er mot kjønnskvotering, vil fjerne likestillingsloven, avvikle likestillingsombudet og mot deling av foreldrepermisjonen. Like før jul kåret World Economic Forum Norge til verdens mest likestilte land. Norge topper lista blant annet på grunn av vår høye deltakelse av kvinner i politikken. Men dette hadde ikke vært mulig uten kjønnskvotering. Norge gikk for første gang forbi Sverige på rankingen fordi vi har så mange kvinner i berdriftsstyrene. Men dette hadde aldri vært mulig uten loven om 40 prosent kvinner i ASA styrene. Hadde Siv Jensen og hennes menn fått styrt likestillingspolitikken ville Norge endt opp langt ned på World Economic Forums ranking. Rankingen dokumenterer nemlig at kjønnskvotering, juridiske reguleringer og økonomiske virkemidler er nødvendig for å oppnå likestilling. Siv Jensens hyllest av sin oldemor kan bety et varsel om endring av politikk på liestillingsområdet. Foreløpig har det ikke gjenspeilet seg i Frp`s vedtak på helgas landsmøte. Men vi skal ikke glemme at Frp har foretatt snuoperasjoner tidligere. For få år tilbake var partiet mot både barnehager og likelønn.

Hanne Tømta gjør en forskjell

Skuespiller Kjersti Holmen gråt av glede da Nationaltheatrets nye sjef, Hanne Tømta, nylig la frem høstens program. Hun var takknemlig over å ha fått en sjef som vil satse på godt, voksne kvinnelige skuespillere med erfaring. Det har ikke vært vanlig kost under forgjenger, Eirik Stubøs regime.

Da Stubø tok over teatersjefstolen i 2001 toppet han høstens teatermeny med unge, mannlige skuespillere. Han fikk kritikk for det, men lot den prelle av. Året etter fikk han i Dagbladet refs fra flere regissører for sin manglende satsing på kvinnelige regissører. Også da tilbakeviste han kritikken.

Som teatersjef lot Stubø i liten grad godt voksne stjerner som Lise Fjeldstad, Liv Bernhoft Osa og Anne Marit Jacobsen få hovedroller i sine oppsetninger. Derfor er det svært gledelig at Tømta nå ser ut til å ville benytte seg av de mange dyktige kvinnelige skuespillerne ved teateret. Å få det til kommer ikke av seg selv. Som Tømta selv har sagt ”de krever bevisst satsing for å sikre at repertoaret inneholder nok gode kvinneroller. Når vi setter opp Tsjekhovs ”Måken” er det først og fremst fordi vi ville finne den riktige store rollen til Lise Fjelstad”. Vi håper Tømta også vil satse på flere kvinnelige regissører, slik hun gjorde i sin tid som sjef ved Rogaland Teater. Å ha en kvinne som teatersjef gjør tydeligvis en forskjell.

Store forskjeller i barnehage-Norge

Jeg tar på alvor at private barnehager i dag streiker fordi de er bekymret for finansieringen i tiden fremover. Men det er ikke alle private barnehageeiere som har like stor grunn til engstelse.

Det hersker store økonomiske forskjeller i barnehage-Norge. Det finnes private barnehager som tjener gode penger og hvor eierne kan ta ut store utbytter. Det finnes private barnehager som har like lønns- og pensjonsvilkår som kommunale barnehager og hvor kvaliteten er minst like god som i de kommunale. Det finnes private barnehager etablert etter 1. januar 2004 som får like god finansiering som kommunale barnehager. Og det finnes private barnehager bygd før den tid som har dårligere finansiering enn kommunale barnehager. Det er først og fremst disse barnehagene som sliter økonomisk.

Urettferdigheten mellom gamle private barnehager på den ene siden og kommunale og nye private barnehager eksisterer ikke i alle kommuner. Trondheim har for eksempel siden 2006 gitt lik økonomisk støtte til alle private og kommunale barnehager. Det er forbilledlig.

Jeg tolker det dithen at streiken i dag først og fremst handler om å sikre de eldre barnehagene god finansiering. Hittil har den rød-grønne regjeringen prioritert å skaffe alle barn plass i barnehage. I tiden fremover vil vi jobbe med å innfri de andre løftene i barnehageforliket, som likeverdig behandling og makspris. I Arbeiderpartiets program har vi forpliktet oss til at ansatte i private barnehager skal ha like gode lønns- og pensjonsvilkår som de i kommunale barnehager. Likeverdig behandling handler først og fremst om dette.

Barnehagen utjevner økonomiske forskjeller

Å satse på barnehager og utdanning er den viktigste medisinen for å redusere sosiale forskjeller senere i livet. Det konkluderer Fordelingsutvalget som i går overleverte rapporten sin til finansministere. Utvalget foreslår gratis kjernetid i barnehagen for alle, økt andel førskolelærere, fjerning av kontantstøtten, årlig oppjustering av barnetrygden i takt med lønnsveksten og innføring av tiltak som minsker frafallet i den videregående skolen.

Rapporten viser at barn som har gått i barnehage, når de blir voksne, vil tjene mer penger enn de som ikke har gjort det. Ulikhet mellom folk, mellom de med dårlig råd og de med god råd, skapes altså i starten av livet. Jo tidligere du faller utenfor, desto større blir de sosiale og økonomiske forskjellene. Dette viser at å satse på oppvekst og utdanning er avgjørende tiltak for å utjevne forskjeller. Regjeringens stoiske tro på at barnehager er bra for barn, viser seg altså å være riktig. Utvalget mener at barnehagebarn for en fortrinn fremfor kontantstøttebarn som de drar med seg i voksentilværelsen.

De økonomiske forskjellene har økt mellom folk siden 1980-tallet. Det skyldes veksten i kapitalinntekter, for eksempel at en bolig er mye mer verdt i dag enn for tjue år siden. Utvalget foreslår derfor å innføre boligskatt, samt øke toppskatten. Men at skattesystemet er ikke nok for å redusere forskjellene viser de siste års utvikling. Løsningen for å få til dette er å gi barn et godt pedagogisk tilbud fra tidlig av og gi folk gode, universelle velferdsordninger. Dette betyr at det kun er den rød-grønne regjeringens politikk som kan bidra til å redusere forskjellene blant folk. Fordelingsutvalget anbefaler faktisk en enda kraftigere dosering med rød-grønn politikk. Detter burder være til ettertanke for Høyresida som satser på skattelette, vekk fra universelle velferdsordninger og mer private løsninger.