Far – direktør for familiens AS?

Mor og far er mer likestilt i norske hjem enn noensinne. Likevel er det slik at mødre oftere enn fedre er direktør i familiens AS. Det er som regel hun som planlegger barnebursdager, kjøper inn gaver til bestemor, vet hva barnet skal ha på seg neste dag, bestemmer når det skal vaskes og hvor godt det skal vaskes, avgjør hva familien trenger å handle inn og beslutter hvor sommerferien skal gå. Det er ingenting galt med at kvinner organiserer familien, men som alt annet krever det hennes tid. Det betyr at hun får mindre tid og energi til å bruke på andre ting, for eksempel jobben. Det er for så vidt ingenting galt i det, men det er trolig en av årsakene til at vi fortsatt ikke har likestilling i norske hjem eller på arbeidsplassene.

Alle familier må selvfølgelig få lov til å administrere familien sin som de vil. Men som politiker mener jeg det er viktig å legge til rette for at menn også får mulighet til å ta styringen på hjemmefronten hvis de vil det (mange har gjort det allerede). Det gjør vi blant annet gjennom å gi menn fedrekvote. Menn får nemlig flere fantastiske muligheter når de har permisjon alene med barnet. Hovedbonusen er selvfølgelig at de får tid til å bli kjent med sitt eget barn uten å ha mor hengende over skulderen. Men i tillegg får han mulighet til å bli sjef i hjemmet. Det er han som kan ta styringen når det gjelder matinnkjøp, klesvask og gulvvask, bursdagskakebaking og mye, mye mer.

Høyre vil fjerne fedrekvoten fordi likestillingen har kommet så langt, at menn vil ta ut permisjon helt av seg selv (noen vil selvfølgelig det, men på langt nær alle). Det Høyre neppe har tenkt på, er at deres forslag også får konsekvenser for fedres innsats når det gjelder administrering av hjemmet. Høyres fedrekvotekutt vil bety at mor fortsetter å ha makten i hjemmet, mens fedre aldri får den. Resultatet er at far vil jobbe mer og mor vil gå mer hjem. Det vil gå utover både likestillingen både i hjemmet og på arbeidsplasser. Jeg mener Høyres fedrekvoteforslag bør kastes på skraphaugen. Hva mener du?

Antisemitisme og rasisme

Takk for responsen på innlegget mitt. Det er dessverre enkelte som ikke klarer å skille "snørr og bart". Senest Israels nye ambassadør til Norge.

Vasker bort blod fra hendene sine

Rasisme og antisemitisme bidrar til å forsøple samfunnet vårt. Vi har alle ansvar for å argumentere mot slike holdninger, og for å sørge for at disse holdningene ikke utvikler seg. Men skal vi lykkes med å bekjempe antisemitisme, må vi være presise i hva som er antisemitisme. I denne debatten er det viktig å skille snørr og bart! Angrep mot synagoger og enkelt mennesker fordi de jøder er antisemitisme og jødehat, og noe vi må ta sterk avstand fra. Men å kritisere den israelske regjeringen for dens politikk og krigføring i Gaza, er ikke antisemitisme. Det at offisielle talspersoner for den israelske regjeringen og andre kaller kritikken av krigen i Gaza for antisemitisme, er en bevisst handling for å tåkelegge folkemordet som skjer i Gaza. Den israelske regjeringen bruker bevisst begrepet antisemitisme for å rettferdiggjøre de blodige krigshandlingene i Gaza, og gjør et forsøk på å vaske bort blod fra hendene sine.
Kåre Willoch har i mange år vært den fremste kritikeren i norsk samfunnsdebatt mot den israelske regjeringens overgrep mot palestinerne. Han har satt ord på den urett som gjøres overfor palestinerne, og verdens samfunnets manglende evne til å sørge for at Israels grove brudd på folkeretten får konsekvenser.
Kritikken fra Kåre Willoch mot den israelske regjeringen den er sterk og tydelig, men ikke antisemitisk. Beskyldninger om at Kåre Willoch driver jødehat og rasisme har et formål, nemlig et forsøk på å lukke munnen på den personen i Norge som tydeligst har uttrykt kritikk mot den israelske regjeringens over grep palestinerne.
Jødehat og antisemitisme skal bekjempes med alle midler, så også overgrep og krigføringen mot det palestinske folket!

Barna er taperne

Hvert år går om lag 12 000 par fra hverandre, og nesten 60 % av disse har barn. De fleste av disse blir enig om samvær med felles barn, men noen klarer ikke å bli enige. Konfliktene kan gå over år etter at skilsmissen er et faktum. Det er disse tilfellene som gir oss politikere et dilemma, når vi skal sikre barnas beste i barneloven.
Når mor og far enten ikke betaler bidrag eller saboterer samværet, er det barnet som straffes og blir den store taperen. Vi er opptatt av at barn har rett til å ha god kontakt med både mor og far etter et samlivsbrudd. Når barna plasseres i ”krigsonen” mellom foreldrene, er det vår oppgave å sikre at barna for en trygg oppvekst. Samtidig som bl.a. samvær gjennomføres. Vårt dilemma er hvilke sanksjonsmuligheter har vi? Skal barna tvangshentes til samvær? Skal vi se på denne ”krigssonen” foreldrene setter barna i som omsorgssvikt, og la barnevernet ta hånd om ungene til foreldrene igjen er i stand til å være foreldre? Skal vi si at dette kan vi ikke gjøre noe med, og folk får ordne opp selv? Men ved å tillate at det saboteres eller at domsavsigelser blir tatt til følge, undergraver vi barneloven – fordi slik oppførsel ikke vil få konsekvenser for de voksne. Men vi vet at barna er taperne. Har du noen forslag på hvordan vi skal sikre ungene i en slik situasjon?

Likestilt foreldreskap

I den offentlige debatten får jeg inntrykk av at likestilt foreldreskap først er viktig når skilsmissen er en realitet og kampen om barna starter.Skal man oppnå likestilt foreldreskap ved samlivsbrudd fordrer det likestilt foreldreskap fra barnets fødsel. Fremdeles eksisterer gammeldagse holdninger i det norske samfunnet om at mor er den viktigste omsorgspersonen for barnet.Dette gjenspeiler seg i at over 80 prosent av mødrene tar ut all foreldrepermisjonen, mens far blir avspist med de 6 lovpålagte fedreukene. ( 10 uker fra 1. juli 2009) Og det gjenspeiler seg i at 8 av 10 barn bor fast hos mor etter et samlivsbrudd. skal man endre disse holdningene og sørge for at fedrene får en mer sentral rolle i barnas liv, må permisjonsrettighetene og omsorgsansvaret for barnet deles mer likt mellom foreldrene allerede fra fødselen av. Det er for seint å kreve likestilt foreldreskap først når samlivsbruddet er et faktum.Jeg etterlyser derfor fedre og organisajoner som står på barrikadene, ikke bare for innføring av flytteforbud og delt omsorg, men som også kommer med radikale forslag om å dele foreldrepermisjonen likt og stiller tøffe krav til arbeidsgiverne om å legget til rette for fedre som tar ut lang foreldrepermisjon.Nyere forskning sier også at dette er veien å gå. Blant annet viser forskningen at likestilte foreldre som deler permisjon og omsorg for barna i større grad velger delt omsorg ved et samlivsbrudd.Men kanskje det aller viktigste er at ny forskning antyder at likestilte foreldre i mindre grad skiller seg enn andre foreldre. For barna, men også for foreldrene er dette åpenbart det beste.

Til brudeparet Anders Rogg og Yngvar Myrvold

Kjære Anders og Yngvar!

Til lykke på bryllupsdagen deres!

Først og fremst er dette en lykkelig begivenhet for dere to, men samtidig er denne dagen dobbelt historisk. Det ene historiske er at dere blir et av de første homofile parene som gifter seg i Norge, og det andre er at fra 1.januar er kjærligheten i homofile og heterofile par likestilt og likeverdige.

Gratulerer igjen på den store dagen! Måtte dere få mange lykkelige år.

Lykkeønskninger fra
Gunn Karin Gjul
Stortingsrepresentant og saksordfører for den nye ekteskapsloven

2009 i kjærlighetens tegn

Gjennom historien har homofile og lesbiske blitt tvunget til å leve ut sin kjærlighet i skjul på grunn av fordommer og forbud i loven. Så sent som i 1972, for 36 år siden, ble forbudet i straffeloven mot sex mellom menn fjernet, og ti år etter, i 1982, fjernet Sosialdepartementet homofili som en sykdomsdiagnose.

Vi har alle en nær fortid som vi ikke er like stolte over. Men i Arbeiderpartiet er vi stolte over at vi har bidratt til at denne diskrimineringen nå blir endelig fjernet, og at vi har sørget for å gi homofile rettigheter, først ved innføringen av partnerskapsloven for 15 år tilbake og nå med felles ekteskapslov..

Det er historisk. Vi setter et endelig punktum for diskriminering og forskjellsbehandling av homofile i norsk lov. Vi sørger for at barn av lesbiske og homofile får de samme rettighetene som alle andre norske barn. Og ved avslutningen av 2008 kan vi se tilbake på at kampen ble sluttført med vedtaket om en felles ekteskapslov. Med andre ord – 2009 blir et år i kjærlighetens tegn. Fra 1.januar kan homofile og lesbiske bli rette ektefolk.

«Urettferdig», sa ei jente på 8 år som jeg kjenner, da hun lurte på hva som ble diskutert på tv-en, og vi forklarte henne at de diskuterte om to gutter eller to jenter som var kjærester, skulle få gifte seg. Men hun stoppet ikke der, hun fortsatte videre: «Hvis jeg får en jentekjæreste en gang, vil jeg også gifte meg!»

Med en felles ekteskapslov vil homofile få lov til å gifte seg, men utover at man nå får på plass et lovverk som omfatter alle, er signaleffekten av at vi som lovgivende forsamling gir aksept til de lesbiske og homofile, kanskje enda viktigere. For fortsatt opplever homofile å bli trakassert på grunn av sin legning. Slike holdninger er forkastelige, noe vi er nødt til å ta sterk avstand fra. Derfor vil jeg faktisk si at vedtaket om en felles ekteskapslov er en seier på linje med innføringen av allmenn stemmerett og likestillingsloven. Den gir nemlig et klart signal om at homofile og heterofile er like mye verdt, og at kjærligheten er like vakker uansett om det er to av samme kjønn eller en mann og en kvinne som elsker hverandre.

På lik linje med heterofile par er det mange homofile par som ønsker å gifte seg i kirka. Mange homofile er religiøse, og mange er medlem av statskirka. Derfor åpner vi nå for at kirka og andre trossamfunn får en rett, men ikke en plikt til å vie homofile par. Det er Kirkemøtet som bestemmer om det skal lages en liturgi som gjør at prester kan vie par av samme kjønn. Inntil dette skjer, kan ikke prester i Den norske kirke vie homofile og lesbiske par. Skulle dette likevel skje, vil det være i strid med ordinasjonsløftet, og ekteskapet vil være ugyldig.

Kristelig Folkeparti har flere ganger beskyldt Arbeiderpartiet for å ha snudd i synet på partnerskapsloven ved at vi nå går inn for en felles ekteskapslov. Ja, det er helt rett. Arbeiderpartiet har snudd mange ganger i synet på diskriminering av homofile. Hadde vi gjort som Kristelig Folkeparti som ved hvert eneste veiskille har kjempet med nebb og klør mot enhver endring, ville homofili fremdeles vært forbudt i Norge. Kristelig Folkeparti stemte mot å avkriminalisere homofili i 1972, Kristelig Folkeparti stemte mot utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte homofile og lesbiske i 1981, og Kristelig Folkeparti stemte mot partnerskapsloven i 1993. Alle disse tingene er de for i dag. Problemet er at Kristelig Folkeparti aldri har tatt et oppgjør med sitt syn på homofili og det de tidligere har stått for.
Jeg har vanskelig for å se trusselbildet som blir tegnet, som Kristelig Folkeparti tegner. Det at homofile får lov til å gifte seg, kan neppe bidra til å svekke ekteskapsinstituttet. Jeg har vanskelig for å tro at heterofile lar være å gifte seg fordi homofile får den samme rettigheten. Tvert imot tror jeg ekteskapsinstituttet vil bli styrket. Det blir heller ikke flere homofile i samfunnet av at vi endrer loven. Men det som er sikkert, er at flere homofile vil komme ut av skapet og leve åpent med sin legning. For hver gang vi har endret loven, har det parallelt bidratt til at samfunnet har endret holdning til homofili.

Jeg vil benytte anledningen til jeg takke alle som sammen eller alene har talt de homofiles sak i mange år. Det koster å stå i vinden når det blåser, så jeg håper alle, hver og en, gleder dere over at homofile og lesbiske får gifte seg i 2009. Endringen i ekteskapsloven er en kjærlighetserklæring til alle par, uansett legning, som har funnet kjærligheten. For, som kjent: Størst av alt er kjærligheten!
Godt Nyttår!

GROTESK BOMBING – NÅ MÅ VERDEN SI I FRA!!!!!

”Julefreden har senket seg” bruker vi å si her til lands. Dessverre er det som akkurat nå skjer i Gaza så langt fra julefred og julens budskap, som det kan bli. Israels bombing av Gaza er grotesk og uakseptabelt. Dessverre er ikke dette blodbadet uventet, ei heller palestinernes protester og raketter. Når Israel hermetiske lukker et helt folk inne på Gazastripen, og stopper alle forsyninger – måtte de forvente at det palestinke folket til slutte ville protestere. Når sulten og depresjonen tar folket, vil de til slutt ta til våpen. Det har historien vist oss. De grusomme bildene av døde og skadde gjør at vi må reagere. Nå må det bli slutt på at verden står og ser på hva som skjer. Dette har ingenting med å forsvare seg å gjøre, dette er bombing av sivilbefolkningen i Gaza og drap av uskyldige mennesker. Det er tid for handling. FN må fordømme bombingen av sivile, og verdenssamfunnet inkludert USA må gi beskjed til Israel om at kamphandlingene må stoppe umiddelbart. Og at annet vil få konsekvenser.