Myten om Høyre som barnehageparti

Høyre og Linda Hofstad Helleland har i lengre tid forsøkt å fremstille Høyre som barnehagepartiet. Hofstad Helleland kommer stadig på banen når det gjelder barnehageplasser, flere opptak i året osv. Sannheten er at Høyre aldri har vært barnehageforeldrenes beste venn.

·         Da norske småbarnsforeldre ropte etter barnehageplasser, var Høyres svar kontantstøtte. Noe som førte til full stopp i barnehageutbyggingen.

·         Da maksprisen ble innført i 2004, fordi barnehageprisene var så høye at bare de med stor lommebok kunne benytte seg av barnehagetilbudet. Stemte Høyre i mot å innføre makspris på barnehager.

·         Mens stortingsflertallet hvert år siden 2004 har sørget for å senke prisen ytterligere, har Høyre stort sett økt prisen hvert år. Ofte også både i budsjettbehandlingen og i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

·         Og i sin desperasjon etter å kapre velgere har de gått høyt på banen i forhold til å innføre flere opptak i året. Men da dere alternative forslag ble lagt frem, var det ikke foreslått flere opptak i året fra den kanten. I avisene fremstilte jo Hoftstad Helleland dette som en quick fix. Var det ikke så enkelt likevel?

Noen vil mene at vi har tatt for mye Møller’s tran, da vi presenterte Høyres barnehageregning til småbarnsforeldrene. Vi ser at måten vi har beregnet dette på kan stilles spørsmål ved, fordi vi har lagt 2004-tall til grunn, og ikke regjeringens budsjettforslag. Dette var en vel tabloid vinkling, og vi beklager dette. Men det underslår ikke det faktum, at Høyre – i tillegg til å være imot maksprisen da den ble innført - hvert eneste år har forslått en økning av prisen på barnehageplasser. Og her er oversikten:

 

Budsjett-år	Statsbudsjetter	Reviderte budsjetter
2013	Forslag om å øke med 200 kroner per måned.
2012	Forslag om økning med 200 kroner per måned for «familier med bedre økonomi».	Forslag om å øke med 200 kroner per måned.
2011	Forslag om å heve maksprissatsen.	Forslag om å øke med 200 kroner per måned
2010	Mener det er «grunnlag for å lempe på maksprisordningen».	Forslag om å øke med 200 kroner per måned
2009		Forslag om å øke med 150 kroner per måned
2008	Forslag om å øke med 200 kroner per måned.	Forslag om å øke med 200 kroner per måned.
2007	Forslag om å øke med 300 kroner per måned.	Forslag om å øke med 300 kroner per måned.
2006	Ingen ytterligere reduksjon i maksprisen	Ingen ytterligere reduksjon i maksprisen

 

Hadde disse forslagene blitt vedtatt, ville prisen på barnehage vært langt høyere enn i dag. Vi må huske på at da Høyre gikk i mot maksprisen på barnehager, så var denne på over 3000 kr i måneden i 2004 i en ikke-kommunal barnehage. Siden har de stemt imot alle forslag om reduksjoner, så vi kan vel trygt si at de ikke er så veldig opptatt av å sikre småbarnsfamiliene rimelige barnehageplasser.

Så vil Høyre mene at skattekuttet de foretar vil gi rom for en økning i barnehageprisene. Med Høyres skatteopplegg vil en gjennomsnittlig småbarnsfamilie med to barn får om lag 3000,- i skattekutt i året. Har de to barn i barnehage vil en økning på 200,- pr mnd for to barn utgjøre 4400,- i året. Med andre ord – de gir med den ene hånden og tar mer tilbake med den andre. Og da har vi ikke tatt med de andre ekstrautgiftene Høyre påfører familien gjennom blant annet økt matmoms og plastposeavgift.Så det blir ikke engang et nullsumsspill fra Høyre, det blir økte utgifter utover det de har i dag. Selv med skattekutt.

 

Regjeringen vil fortsette å holde på maksprisen. Med den maksprisen vi har i dag, så betyr det en betydelig nedgang i foreldrebetalingen. Dette er noe småbarnsfamiliene har merket positivt på lommeboka, og som har gitt økt kjøpekraft. 

Høyre må med andre ord måles på det de gjør. Høyre rammer småbarnsforeldre på tre vesentlige punkter. I Oslo reduserer de bemanningen i barnehagene slik at kvaliteten blir dårligere. Samtidig går de inn for dyrere foreldrebetaling i sitt alternative budsjett. I tillegg sier partiet i debatter at de går inn for både løpende barnehageopptak og at de vil ha to opptak i året. I sitt alternative budsjett, derimot - setter de ikke av noen penger til det.

Med andre ord vil Høyre både ha dyrere og dårligere barnehager. De har en familiefiendtlig politikk. De snakker med fine ord, men når det kommer til praktisk politikk sier de noe annet. De bløffer velgerne.

 

 

Likestilling, bare en privatsak?

 

Da Julie Brodtkorb nylig ble bedt av Vårt Land om å kommentere hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn, så svarte hun: - Kvinner må selv ta ansvaret for sin egen helse.

Kommentaren er som man kunne vente fra en høyrepolitiker. Fokuset er på ansvaret hos den enkelte. Ikke på politikken eller samfunnets viktige likestillingsoppgaver. De som vil ha likestilling får jaggu sørge for det selv. Kvinner som vil ut av tidsklemmen mellom jobb og familie får skaffe seg en au pair eller to - eller bli hjemme.

Bedre arbeidsfordeling?
Menn blir syke av jobben, kvinner av hjemmet viser resultatene av et nordisk forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd. Kanskje det betyr at vi burde fordele byrdene mellom arbeidsliv og familieliv mellom menn og kvinner på en bedre måte?

På denne bakgrunn har de rødgrønne partiene sørget for å øke pappas andel av foreldrepermisjonen, nettopp for å få en bedre arbeidsdeling. Det var Julie Brodtkorb og de andre høyrepolitikerne sterkt imot. Stort sett alle forslag som vil bidra til mer likestilling har Brodtkorb vært imot. Hvorfor? Fordi hun mener likestilling er et privat ansvar.

Hadde vi valgt Brodtkorb sine løsninger ville Norge lignet på land i Sør- og Sentral-Europa. Felles for disse landene er lav yrkesdeltakelse, lave fødselsrater, mindre likestilling og flere frustrerte fruer.

Brodtkorbs valgfrihet
Men også i Norge har vi en lang vei å gå. Menn jobber heltid og overtid, kvinner jobber deltid. Forventningen til å være en god mor er så sterke at kvinner ofte velger barna og hjemmet. Det er dette Julie Brodtkorb kaller valgfrihet.

Arbeiderpartiet mener likestillingskampen ikke bare skal være opp til den enkelte, men også være et samfunnsansvar. Den borgerlige feminismen til Julie Brodtkorb innebærer at hver kvinne står alene og må kjempe sin egen likestillingskamp. Med slike holdninger vil vi stå bom stille i jobben for et mer likestilt samfunn.

Kravene til norske kvinner på hjemmebane er fremdeles store. Men når Julie Brodtkorb sier at kvinner selv må ta ansvar, blir gjerne konsekvensen at kvinner velger bort yrkesaktiviteten og prioriterer hus og hjem og barn i en presset hverdag.

Og dette er den borgerlige fallitterklæringen overfor norske kvinner.

Likestilling eller familie?

Er det slik at familiepolitikk og likestillingspolitikk står i et motsetningsforhold? Enkelte politikere gir et inntrykk av at likestillingen mellom kvinner og menn er en trussel for familiepolitikken.

Spørsmålet går igjen oftere og oftere nå om dagen. Etter at Høyresiden siden i fjor gjorde det til sitt varemerke å angripe fedres rettigheter når det gjelder omsorg for barn, ser vi stadig nye angrep på den likestillingen vi til nå har oppnådd.

Karin Stoltenberg var tidlig på syttitallet ekspedisjonssjef i Barne- og familiedepartementet. Hun forteller i boka ”Bråk” av Ingunn Yssen og Marie Simonsen (Aschehoug 2010) - sitat:

Inger Louse Valle [forbrukerminister] kom til meg og sa at du skal lage en familiepolitikk. ”Hva er det?” spurte jeg, som knapt hadde hørt ordet før. ”Det vet jeg ikke, men vi trenger det,” var hennes svar.

Etter hvert som arbeidet med å skape en ny familiepolitikk skred fram, ble det hele klarere og klarere:

Et viktig utgangspunkt var å gjøre det lettere for foreldre med små barn å forene yrkesaktivitet utenfor hjemmet med barneomsorg og familieliv. De to viktigste elementene var barnehager og småbarnforeldres rettigheter i arbeidslivet. Arbeidslivet måtte tilpasse seg barnefamiliens behov, ikke bare omvendt. Sitat slutt.

Høyres korstog mot fedrerollen har legitimert de konservative kreftene i samfunnet, de som vil tilbake til femtitallets kjønnsrollemønster med mor hjemme med kjøkkenforkle, og far på arbeid. Jeg registrerer en en politisk dreining mot konservative kjønnsrollemønstre i den offentlige debatten. Et markant skille har manifestert seg etter at Høyre valgte å gå imot fedrekvoten i foreldrepermisjonen. Sterke krefter vil dra oss tilbake i tid.

KrF og Venstre har plutselig blitt veldig utydelige i debatten om fedrerollen. Er det noen som hører Venstre snakke om tredeling av foreldrepermisjonen – slik de faktisk går inn for? KrF har også vært for tredeling, selv om det var en annen innretning. Uansett ligger de lavt, langt under radaren i likestillingsdebatten.

Etter min mening står ikke familiepolitikk og likestillingspolitikk mot hverandre, slik enkelte borgerlige politikere forsøker å fremstille det. Politikkområdene henger sammen og støtter hverandre.

I likestilte land har de likere inntekt, mindre arbeidsledighet, mindre forskjeller og en høyere fødselsrate. Derfor må likestilling fortsatt stå høyt på den politiske agendaen, uansett hvor mye høyresiden stritter imot.

Hurra for pappa!

I dag har fedre grunn til i feire: i dag får nemlig pappa to uker ekstra med pappapermisjon. Det betyr at den rødgrønne regjeringen har økt permisjonen forbeholdt far fra 5 til 12 uker. Og at norsk mødre og fedre kan ta opp til 57 uker permisjon for å være sammen med sitt barn. Til sammenligning har USA 12 uker, Canada 17 uker og Tyskland 14 uker.

Ordningen med en fastsatt pappaperm har gjort Norge mer likestilt. Antall fedre som har tatt ut pappapermisjon har økt fra 900 til 40 000. Derfor er det dårlig politikk å fjerne fedrekvoten fra fødselspermisjonen, slik Høyre nå går inn for. De kaller det å fjerne fedrekvoten for større valgfrihet. Valgfrihet for hvem? Er det større valgfrihet at pappa tvinges på jobb fordi arbeidsgivere forventer at det er slik det skal være?

I Danmark har antallet fedre som tar permisjon gått ned etter at de fjernet fedrekvoten i 2002. Danske fedre tar i snitt en langt mindre andel av foreldrepermisjonen enn svenske, norske, finske og islandske menn. En slik utvikling ønsker Høyre tydeligvis også i Norge.

Fremdeles har vi en vei å gå før vi kan si at vi har likestilling i Norge, men én ting har i alle fall blitt bedre. Pappaer er mye mer sammen med barna sine. Stadig flere fedre tar ut mer pappaperm. I dag vedtar vi at pappa får 12 ukers pappapermisjon. For fremtiden vil vi sikre han enda mer tid med barnet.

Hurra for barnehagen!

Tallenes tale viser at svært mange foreldre bruker barnehage, og at de færreste velger dagmamma eller praktikant. Det er heller ikke mange barn som passes av slektninger.

Ser vi bakover i tid, blir vi minnet om hvilken enorm betydning barnehagens inntog har hatt for foreldre og barn: I 1950 var det 162 barnehager i Norge, dette ga barnehageplasser til 1,1 prosent av alle barn under opplæringspliktig alder. I 1975 var det barnehageplasser til 3 prosent av antall barn under skolepliktig alder, og mange av barnehagetilbudene var korttidstilbud (fire timer per dag).

I kjølvannet av KrF sitt forslag om øke kontanstøtten, viser tallene at dagens foreldre foretrekker barnehagen: I dag passes i hovedsak 79 prosent av barn i kontantstøttealder (1-2 år) i barnehage, og hele 96 prosent av barn i alderen 3-5 år. Ser vi på aldersgruppen 1-5 år under ett, deltar 90 prosent av barna i barnehage, mens 9 prosent passes i hovedsak av mor, far eller andre i husholdningen.

Fra å være et tilbud til de få er barnehagen i ferd med å bli et pedagogisk tilbud til de fleste barn i alderen ett til og med fem år. Barnehagens betydning for barns utvikling og oppvekst er dokumentert gjennom både internasjonal og norsk forskning. Det kanskje mest viktigste funnet i undersøkelsen til SSB, er at de aller fleste foreldrene virker fornøyd med barnehagen. En kan derfor spørre seg om hvem kontantstøtteforkjemperne er mest opptatt av, kontantstøtten som prinsipp eller barna.

Krever informasjon om voldtektsrisiko

Oversikter over hvor risikoen for voldtekt er høy bør publiseres på samme måte som oversikter over hvor man risikerer lommetyver og ran. Dagbladet skrev i går om en ny serie av voldtekter mot norske kvinner i Syden. Hittil i år skal i underkant av ti kvinner ha blitt voldtatt i utlandet.

Nest etter drap er voldtekt det grusomste man kan utsettes for. Derfor mener vi at reiseselskapene bør forplikte seg til å gi informasjon om forekomster av voldtekter på reisemålene de selger. Slik får foreldrene til unge jenter og kvinner en mulighet til å velge vekk disse stedene til fordel for sikrere steder å reise til.

Lokale myndigheter bør tvinges til å endre holdninger. Vi som kunder kan da bruke forbrukermakta vår å velge vekk disse stedene. Om unge skandinaviske jenter slutter å reise til disse stedene taper de økonomisk. Jeg tror dette vil gjøre at de rydder opp. Vi må klart og tydelig signalisere at slike holdninger tolererer vi ikke.

Saken på trykk i Dagbladet 28.4.2011

Lavere lønn med Høyre

Høyre påstår at konkurranseutsetting gir høyere lønn for kvinner. Det er en ren bløff. Kvinner vil faktisk tjene langt mindre med Høyres forslag. Eksempler viser at når kommuner privatiserer helsetjenestene får kvinnene dårligere lønn, pensjonsvilkår og overtidsbetaling.

Høyres forslag om kompetansepott for å utligne lønnsforskjeller, vil i realiteten skape større forskjeller. Det samme vil Høyres kampsak om å legge fedrekvoten død. Men en ting er sikkert. Høyres forslag om å fjerne formuesskatten nytter ikke når du vet at de som tjener på det er menn. Eller å fjerne pappakvoten, når du vet at det vil få kvinner til å marsjere tilbake til kjøkkenbenken. Dette er Høyres likestillingspolitikk. Den fører til alt annet enn likestilling.

Jeg fikk i dag spørsmålet ”Hvorfor har ikke AP klart å løse likelønnsproblemet når de har sittet i regjering så lenge”? Mitt svar er kanskje kjedelig, men sant – det tar tid, prioritering og flere tiltak. Således er stortingsmeldingen om likelønn som debatteres i dag er et viktig skritt på veien.