Historien om søsknene "Anders" (2) og "Tea"(4)som Adresseavisen skrev om i august i fjor kommer jeg aldri til å glemme. De bodde alene med mora si i ei leilighet i Trondheim som så ut som ei søppeldynge. Ungene var skitne og hadde lus. Toåringen var sår i rumpa og hadde steinansikt. Han responderte ikke på kontakt med mennesker og manglet språk. Storesøster på fire ordnet opp og handlet mat til seg og lillebroren på butikken. Ingen av barna gikk i barnehage. Dette er hverdagen til barn i Norge i dag, og det er desverre ikke enestående.
Omtrent i alle landets kommuner vil man finne barn som utsettes for omsorgssvikt, vold, vanskjøtsel og uttrygghet. Målet er at det kommunale hjelpeapparatet skal forebygge og hjelpe barna før problemene blir for store. Men i altfor mange tilfeller kommer hjelpa altfor sent.
Vi trenger flere voksne i det kommunale barnevernet som ser disse barna og hjelper dem. Den rød-grønne regjeringas budsjett for 2011 vil sørge for at det blir 400 flere ansatte i det kommunale barnevernet neste år. Erfaringen fra årets budsjett gjør at vi nå øremerker pengene slik at vi med 100 prosent sikkerhet vet at pengene kommer barna tilgode. Barn som "Anders" og "Tea" har ingen sterke talspersoner eller lobbygrupper som fighter deres sak i kommunene. Derfor kan ikke politikere ri prinsipper om viktigheten av frie midler fremfor å sørge for at de svakeste stemmene i samfunnet vårt får hjelp. Det trengs et løft for de mest utsatte barna- derfor satser regjeringa på det kommunale barnevernet i 2011.
PoliTickr
for ett år siden
Budsjett er et tiltak. MEN DET MÅ OGSÅ MENNESKER TIL SOM ER INTERESSERT I MENNESKER SOM JOBBER I BARNEVERNET (og andre omsorgs-yrker).
SvarSlettNår jeg begynte på helse og soss for herrens mange år siden fikk vi utlevert en uhøytidelig spørreundersøkelse. Et av disse spørsmålene, hvor vi kunne krysse av for forskjellige alternativ var, "hvorfor har du søkt deg inn på Helse og Sosialfag?". "Fordi jeg interesserer meg for og vil jobbe med mennesker", innbilte jeg meg de fleste ville svare. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at ikke bare mange men majoriteten i klassen svarte at, "fordi jeg ikke kom inn på noe annet". Og disse er de som senere skal ut i eldreomsorgen og i barnehagene! *sukk!*
Det finnes alt for mange mennesker i omsorgsyrker som ikke hører hjemme der, som ikke interesserer seg for jobben de har, som i det hele tatt ikke burde ha det ansvar å hjelpe andre når de ikke bryr seg det spøtt om noen andre enn seg selv!
For det skal jeg si, min erfaring er den at et menneske som har slitt gjennom skolen, som har dårlige karakterer, men som BRENNER for å jobbe med andre gjør en så enormt mye bedre jobb enn en som kommer ut med toppkarakterer men ikke har noe engasjement for andre mennesker.
Hvem verner om banevernsbarna?
SvarSlettDet er mulig det er behov for mer penger og fler ansatte i barnevernet, men det viktigste må vel være at de som allerede jobber der har gode og dyktige ledere og et lovverk som gjør det mulig å gi barna et bedre liv!
Du nevner barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold, vanskjødsel og uttrygghet, at disse skal fanges opp tidlig. Problemet er at når barnevernet har disse barna, så har de ikke lover som gjør at de kan hjelpe disse barna. De må la dem bli hos foreldrene sine i runde etter runde, selvom de har bra hjem som kan ta over omsorgen.
Vi har vært besøkshjem for barnevernet i Drammen i et og et halvt år nå, og den største belastningen er å oppservere handlingslammelsen til barnevernet, i tillegg til å se den totale omsorgsvikt fra foreldre, og barna som blir kasteballer fra skole til skole fra mor til krisesenter til far til mor og til krisesenter igjen. Og ingenting blir gjort, bortsett fra å notere det ned. Barnet har tydelig uttrykt til barnevernet hvor han vil bo, og det er hos oss, vi er villige til å være omsorgshjemmet på heltid, men i stedet så er det foreldrene som blir gitt sjanse etter sjanse, mens år etter år går, (nå har det vært en pågående sak i 4 år) og barndommen deres blir totalt ødelagt.
Jeg kjenner flere personer som har sluttet i barnevernet, fordi de tydelig kan se hva som er bra for barna, men lovverket stopper dem, og frustrasjonen blir for stor. Det er helt riktig som mange har uttrykt, dette er foreldrevern! Ingen setter barna på første plass, det er en skam!
Det er forfordelig å se barn lide, hvorfor er det slik i vår velferdsstat?